Dekorativ aFirkantet ikke-vevd lunsjposeer forskjellig fra utskrift på papir eller bomull. Materialet er vanligvis spunbond polypropylen (PP). Overflaten på dette materialet kan være veldig lav, så blekket fester seg ikke lett til det. På grunn av dette har forskjellige trykkmetoder forskjellige egenskaper for PP-fiberduk.
Formen på posen er også viktig. Den firkantede ikke-vevde lunsjposen har flere plater forbundet med foldede kiler. Disse panelene påvirker plasseringen av utskriftsdesignet på posen. De påvirker også hvordan hver utskriftsmetode håndterer posens form og utskriftsjustering.
Denne artikkelen introduserer de fem mest brukte utskriftsmetodene for firkantede ikke-vevde lunsjposer. Den forklarer effekten av hver metode på PP nonwoven-materiale, faktorene som påvirker utskriftskvaliteten og problemene som kan oppstå under utskrift. Den diskuterer også sikkerhetskrav til mateksponering som er viktige for bruk i lunsjpose.

Hvorfor polypropylen nonwoven er et vanskelig utskriftsunderlag
Før du sammenligner utskriftsmetoder, er det viktig å forstå materialets egenskaper de møter. Overflateenergien til Spunbond PP er omtrent 29-32 mN/m. Dette er mindre enn de vanlige 38 mN/m som kreves for å oppnå god blekkheft uten overflatebehandling.
På grunn av dette er det meste-vannbasert blekk ujevnt fordelt på ubehandlet polypropylen. I stedet danner blekk dråper på overflaten. Løsemiddelbasert-blekk kan spres lettere på polypropylen, men de kan forårsake andre problemer med forskrifter og langsiktig holdbarhet.
Den ikke-vevde strukturen byr på en annen utfordring. Fiberoverflaten er ikke helt glatt. Det er små hull og ujevne områder mellom fibrene. For å oppnå god trykkdekning må blekket spres på overflaten av disse fibrene og bygge bro mellom dem.
Derfor avhenger utskriftskvaliteten ikke bare av graden av blekk-til-polypropylen-adhesjon, men også av flyten av blekk i den ikke-ensartede fiberstrukturen. Utskriftsmetoder som fungerer godt på glatte polypropylenfilmer, fungerer kanskje ikke like godt på PP nonwoven-materiale, selv om begge er laget av samme polymer. Dette er fordi ikke-vevde overflater reduserer direkte kontakt mellom blekk og materiale.
Derfor er overflatebehandling så viktig. Koronabehandling er ikke en enkel valgfri prosess. For de fleste PP-trykkmetoder for ikke-vevd stoff er det et viktig trinn for å forbedre vedheften av blekk for å oppnå en stabil utskriftseffekt.
Metode 1: Silketrykk
Silketrykk er den mest brukte metoden i masseproduksjon av nonwoven-poser. Det er også mye brukt i firkantede ikke-vevde lunsjposer. I prosessen plasseres en mesh-skjerm med en mal på pakkepanelet. Blekket skyves deretter fra åpningen av skjermen til en ikke-vevd overflate ved hjelp av en nal.
Tekniske styrker
Silketrykk bruker et relativt tykt blekklag, i henhold til masken som brukes, er våtfilmtykkelsen vanligvis 20-50 mikron. Tykkere blekklag hjelper blekket til å gripe tak i det ujevne materialet i fiberoverflaten. Dette bidrar til å løse noen adhesjonsproblemer forårsaket av den lave overflateenergien til polypropylen.
PP nonwoven-poser bruker vanligvis blekk som inneholder spesielle tilsetningsstoffer av plastisol-blekk eller vannbasert akrylblekk. Plastisol-blekk herdes ved fordampning med varme i stedet for løsemiddel. På grunn av dette forblir de fleksible etter herding og motstår sprekkdannelse når de brettes, lastes eller bæres av poser.
Begrensninger
Hver farge krever sin egen skjerm. På grunn av dette øker kostnadene ved utskrift ettersom flere farger legges til designet.
Silketrykk krever også grafisk trykk. Under utskrift må tøyposebrettet holdes flatt, så spesielle armaturer eller maler er vanligvis nødvendig for å passe til formen på den firkantede posen.
God fargejustering er også viktig. For flerfargedesign krever utskriftsoppsettet vanligvis en justeringsnøyaktighet på ±0,5 mm eller mer. Fargejustering er kanskje ikke like nøyaktig som stive materialer fordi ikke-vevde materialer strekkes under transport.
Antall farger
De fleste skjermtrykte nonwoven-poser bruker 1 til 4 farger fordi det balanserer utseende og kostnad så godt. Flere farger kan trykkes ved behov, men design med 8 eller flere farger er ofte for dyre for slike produkter.
Metode 2: Varmeoverføringsutskrift
Ved termisk overføring trykkes designet først på en termisk overføringsfilm vanligvis laget av polyester. Designet føres deretter over på posen ved oppvarming og trykksetting. Under denne prosessen overføres limet på klebemiddellaget til PP-fibermaterialet.

Tekniske styrker
Sammenlignet med direkte silketrykk, kan termisk overføringsutskrift gi høyere bildekvalitet. Designet trykkes på en jevn, stabil film før det overføres til posen. På grunn av dette kan fine detaljer, fargegradienter, liten tekst og fotografiske bilder reproduseres mer nøyaktig.
Inhomogeniteten til fiberoverflaten til ikke-vevd materiale har mindre effekt på bildekvaliteten fordi designet først gjøres på en tynn film. For firkantede ikke-vevde lunsjposer som brukes i reklame, reklame eller detaljemballasje, kan termisk overføring gi et mer profesjonelt og attraktivt utseende.
Ytelsen til transporten avhenger i stor grad av limlaget. En viktig faktor er glassovergangstemperaturen (Tg) til limet. Hvis Tg er for lav, kan limet svekkes når det brukes riktig og posen bøyer seg gjentatte ganger. Dette kan føre til at utskriftslaget faller av overflaten.
For bedre holdbarhet foretrekkes vanligvis overføringslimsystemer med en Tg på 50 grader eller høyere. Disse limene har sterk vedheft og god motstand mot avflassing ved daglig bruk.
Begrensninger
Termisk overføringsutskrift øker produksjonskostnadene fordi hvert design krever en termisk overføringsfilm. For hver pose som produseres, blir filmen en ekstra materialkostnad.
Utskriftsstørrelsen er også begrenset av overføringsstørrelsen. Hvis et stort trykkområde eller full-paneldesign er nødvendig, må en større konverteringsfilm brukes, noe som øker materialkostnadene.
Produksjonshastighet er en annen begrensende faktor. Varmeoverføringsutskrift gjøres vanligvis batchprosess. Hvert tøyposebrett må presses individuelt eller i grupper. Som et resultat er produksjonen tregere enn direkte trykkmetoder, som roterende silketrykk eller fleksografisk trykk.
Metode 3: Flexografisk trykk
Flexografisk trykk bruker fleksible plater montert på roterende sylindre. Når det ikke-vevde materialet passerer gjennom pressen, overfører trykkplaten blekk til overflaten.
Flexografisk trykk brukes vanligvis på to måter for ikke-vevde poser. Den første metoden er å trykke direkte på nonwoven-rullen før pakking. Dette kalles preprinting. Den andre metoden er å bruke en forbedret flatbed fleksibel trykkpresse for å trykke ferdige poser.
Tekniske styrker
Flexografisk utskrift er en veldig rask utskriftsprosess. Den kan operere kontinuerlig med høy produksjonshastighet og er egnet for masseproduksjon.
Mange moderne fleksografiske systemer bruker ultrafiolett herdende blekk i stedet for løsemiddelblekk. Disse blekkene stivner så snart de utsettes for ultrafiolett lys. Etter herding dannes et sterkt blekklag, med god ripebestandighet og slitestyrke.
For ikke-vevde poser med enkle logoer eller design i to eller tre farger, kan fleksografisk trykk gi den laveste kostnaden per pose blekk med høye produksjonsvolum. Dette gjelder spesielt når ikke-vevde ruller trykkes før pakking.
Begrensninger
I pre-fleksografisk produksjon er designet konverteringen av forhåndstrykt materiale til poser. På grunn av dette må det utskrevne bildet plasseres svært nøyaktig. Etter at materialet er brettet, sydd eller forseglet, må motivet vises på riktig sted i den ferdige posen.
Hvis utskriftsposisjonen ikke stemmer overens med kutteposisjonen, kan noe materiale gå til spille under installasjon og justering.
Flexografisk trykk krever også fotopolymertrykkplater. Vanligvis trengs et nytt brett for hvert design. Dette skaper en innledende oppsettskostnad som ligner på skjermforberedelseskostnadene som brukes i silketrykk.
På grunn av disse konfigureringskostnadene er fleksografisk utskrift vanligvis mest kostnadseffektivt- for mellomstore og store produksjonsoperasjoner, i stedet for små bestillinger.
Metode 4: Digital Inkjet Printing
Direkte digital blekkskriving bruker piezoelektriske skrivehoder som sprayer små dråper blekk direkte på overflaten av en ikke-vevd klut. Bilder lages fra digitale filer, så det er ikke behov for trykkplater eller skjermer. På grunn av dette er digital blekkskriving den eneste metoden der du ikke trenger å designe en form for hvert nytt design.
Tekniske styrker
Den største fordelen med digital utskrift er dens designfleksibilitet. En kvadratisk non-woven lunsjpose kan brukes i forskjellige farger, sesongbaserte kunstverk, reklamegrafikk eller personlig tekst. Digital trykk muliggjør disse endringene uten å lage nye plater eller skjermer.
Fordi det ikke er noen verktøykostnader, er det mulig å produsere svært små mengder. I noen tilfeller kan til og med en enkelt pose skrives ut billig. Dette er ikke praktisk for metoder som krever skjermer eller trykkplater.
Ved utskrift på PP nonwoven-materiale er vedheft av blekk en viktig faktor. For å bedre vedheft blir materialet vanligvis koronabehandlet før trykking. Et annet alternativ er å bruke UV-herdet blekk. Disse blekkene størkner direkte på fiberoverflaten, mindre avhengig av polypropylens naturlige overflateenergi.
Lahoti et al. (2021) viste at UV-herdende blekksystemer kan danne svært sterke bindinger på overflaten av PP under passende herdekontrollforhold. Likevel er koronabehandling fortsatt mye brukt fordi det forbedrer konsistensen og påliteligheten til utskrift.
Begrensninger
Digital blekkskriving har en tendens til å være tregere enn silketrykk og flexo-utskrift for å produsere samme bildestørrelse. Som et resultat, når produksjonsvolumene er svært høye, er det mindre effektivt.
Større design og fargeoverlegg krever også mer blekk. Dette kan øke produksjonskostnadene per pose.
Vannbasert-blekkskriverblekk kan utgjøre et annet problem for ikke-vevde materialer. Blekk kan vandre langs fibre og spre seg utenfor det tiltenkte utskriftsområdet. Denne effekten blir ofte referert til som fiber-penetrerende eller blekkblødning. Hvis blekkegenskapene og nonwovenmaterialet ikke stemmer overens, vil det redusere bildeskarphet og utskriftskvaliteten.
Derfor må blekkviskositet, dråpestørrelse, fibertetthet og materialvekt tilpasses nøye for å oppnå konsistente utskriftsresultater.
Metode 5: Sublimasjonsoverføringsutskrift
Sublimeringsutskrift bruker varme til å konvertere fargestoff fra fast til gass. Gassen kommer deretter inn i polymermaterialet og blir fast igjen inne i fiberstrukturen. Som et resultat av denne prosessen blir bildet en del av materialet i stedet for å sitte på overflaten.
Hovedbegrensning av PP Nonwoven
Sublimeringsutskrift er best for materialer som mottar fargestoffer ved høye temperaturer (vanligvis mellom 180 grader og 210 grader). Polyester (PET) er perfekt for denne prosessen, da fargestoffet lett kan trenge inn i polyesterfibre og skape et permanent bilde.
Polypropylen (PP) har forskjellige egenskaper. Smeltepunktet til PP er omtrent 160-170 grader. Fordi sublimeringsutskrift krever temperaturer nær eller over dette området, kan PP nonwoven-materialet deformeres, trekke seg sammen eller bli skadet under overføring.
På grunn av dette er sublimeringsutskrift generelt ikke anbefalt for spunbond PP nonwoven-poser. Prosessen er mer egnet for poser laget av PET nonwoven-materialer, som tåler de nødvendige overføringstemperaturene uten betydelig deformasjon.
Overflatebehandling: Corona-utslippsbehandling
For de fleste PP nonwoven-trykkmetoder er koronabehandling en av de mest effektive måtene å forbedre blekkvedheften på. I denne prosessen slippes materialet ut gjennom høy frekvens før utskrift.
Utslipp endrer overflaten til PP-materialet. Det danner polare kjemiske grupper på overflaten som øker materialets overflateenergi. Som et resultat har blekket på den ikke-vevde overflaten en jevnere fordeling og binder seg mer solid.
Overflateenergien til ubehandlet polypropylen er vanligvis omtrent 29–32 mN/m. Etter koronabehandling kan overflaten øke til ca 48–55 mN/m. Denne høyere overflateenergien gjør utskriften mer pålitelig og forbedrer holdbarheten.
Studier av Strobel et al. (1996) har vist at økte nivåer av koronabehandling øker overflateenergien. Men når et visst behandlingsnivå er oppnådd, blir forbedringen mindre. I faktisk produksjon har svært høye behandlingsnivåer ofte liten ekstra fordel sammenlignet med middels nivåer.
Koronabehandling utføres vanligvis kort tid før utskrift. I de fleste tilfeller skjer utskrift innen 24 til 72 timer etter behandling. Dette er viktig fordi overflaten endres over tid. Etter hvert som materialene eldes, går noe overflatemodifikasjon tapt og overflateenergien kan gradvis avta. Hvis tiden mellom bearbeiding og utskrift er for lang, kan vedheften til blekket reduseres.
Sikkerhetstips for matkontakt for lunsjposer
Matposer kommer med ekstra krav som vanligvis er uviktige for standard trimposer. Hvis en firkantet, ikke-vevd lunsjpose er utformet for å holde mat direkte uten fôr, må trykksverten oppfylle kravene til mateksponering i produktmarkedsføringsmarkedet.
I EU setter forordning (EU) nr.. 10/2011 restriksjoner på stoffer som kan komme inn i mat fra plastemballasje. I USA fastsetter FDA 21 CFR 175-178 krav for mateksponering for påførte materialer.
De fleste blekk som brukes til pakking er ikke designet for direkte kontakt med mat. I de fleste tilfeller er disse blekkene beregnet på utsiden av posen, mens selve posematerialet skiller blekket fra maten.
For matposer er et viktig spørsmål om materialet på den trykte overflaten kan passere gjennom PP nonwoven-materialet til innsiden hvor det kommer i kontakt med mat. Muligheten for migrering avhenger av flere faktorer, inkludert molekylstørrelsen til blekkingrediensene og tettheten til PP-fibermaterialet.
Noen UV-herdende blekksystemer krever spesiell oppmerksomhet. Lav-molekylære-fotoinitiatorer brukt i disse blekkene har en tendens til å migrere mer enn større molekyler. De overvåkes derfor nøye av gjeldende regelverk i det europeiske og amerikanske markedet.
Produsenter bør vurdere både krav til styring av mattrygghet og krav til mateksponering når de velger et blekksystem for matposer. ISO 22000 kan hjelpe med å veilede håndteringspraksis for matsikkerhet, og de relevante regionale forskriftene for mateksponering bør gjennomgås før utskriftssystemet er ferdigstilt.
Å velge riktig metode
Valget av utskriftsmetode avhenger hovedsakelig av tre faktorer. Den første er produksjonsvolum, som påvirker fordelingen av installasjons- og verktøykostnader over bestillingsmengden. Den andre er kompleksiteten til designet, inkludert antall farger, gradienteffekter og bildedetaljer. For det tredje er ytelsen til den ferdige posen, for eksempel ripebestandighet, samsvar med matsikkerhet og holdbarhet ved bruk.
Silketrykk brukes vanligvis til å produsere 500 eller flere enheter, med en enkel design med 1 til 4 solide farger.
Termisk overføringsutskrift er egnet for design med høyere bildekvalitet, bedre detaljer, jevnere fargeoverganger og høyere bildestil.
Digital blekkskriver er egnet for små bestillinger, tilpassede produkter, personlig design og kunstverk med hyppige variasjoner.
Fleksiografisk pre-fortrykk brukes vanligvis for enkle design og høye produksjonsvolum, og avslutter trykking på en ikke-vevd rull før pakkingsprosessen starter.
Referanse
- Strobel, M. et al., "Critical Assessment of Corona-Treated Polypropylene Films" i J. Adhesion Science and Technology, Vol. 6, 1996, pp. 515-539. (Polyolefinfilms corona discharge surface energy treatment, functional group introduction, aldringseffektkvantifisering, optimeringsenergitetthet)
- Lahoti, MV et al., "UV-Curable Inkjet Inks Adhesion to Polyolefin Substrates" i Journal of Adhesion Science and Technology, Vol. 35, utgave 4, 2021, pp. 381-397. (UV inkjet radikal fotoinitiatorherding, PP-overflateadhesjonssubstrat-forbehandlingsmekanisme), sammenlignet med
- ASTM D5264-98(2021). Standard praksis for slitestyrke for trykte materialer for Sutherland friksjonstestere. ASTM International, 2021. (Testmetode for slitestyrke av blekkfilm for utskrift av fleksible underlag)
- ISO 105-X12:2016. Tekstilfargefasthetstest - Del X12: Fargebestandighet mot gnidning. International Organization for Standardization, 2016. (Tørr og våt gnidningsfargefasthetstest for tekstil- og stofftilstøtende underlag, inkludert ikke-vevde stoffer)
- Forordning (EU) nr. 10/2011. Plastmaterialer og gjenstander beregnet på å komme i kontakt med næringsmidler. Europaparlamentet og rådet, 2011, med endringer. (Migrasjonsgrenser for emballasjematerialekomponenter, anvendelighet på overflater i kontakt med mat, rammeverk for godkjenning av stoff)
